Hvorfor søknadspliktig?

Verneforskriften sier noe om hva som er tillatt og ikke, samt om tiltak er søknadspliktig eller ikke til hinder for vernet. Det er derimot ikke alltid like klart i verneforskriften hva som er søknadspliktig. Du vil blant annet komme over bestemmelser som «er ikke til hinder for». Dette er tiltak som ikke er søknadspliktige. Videre er det bestemmelser som «forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til» eller «kan etter søknad gi tillatelse». Dette er tiltak som er søknadspliktige.

Det er ikke sikkert at vernebestemmelsene omtaler akkurat det tiltaket du ønsker å utføre. Heldigvis er det utarbeidet forvaltningsplaner som kan utdype vernebestemmelsene i forskriften enda mer, og med det tydeliggjør hva som er søknadspliktig og ikke.

Det er viktig å huske på at selv om noe er søknadspliktig, betyr det ikke at utfallet i saken blir et avslag. Når det søkes om dispensasjon fra vernebestemmelsene åpner det for at forvaltningen kan veilede brukerne til fordel for verneverdiene. Dette innebærer for eksempel å unngå forstyrrelser på hekkelokaliteter eller andre sårbare områder.

De fleste vedtak fattet administrativt eller av nasjonalparkstyret inneholder vilkår. Dette kan være vilkår om kjørebok, flygerapport, trasébegrensninger, arealbegrensninger i byggesaker o.l. Vilkårene settes enten for å redusere skade for naturmangfoldet, eller for å etterspørre en rapportering tilbake til forvaltningen. Brudd på vilkår betyr at man ikke gjennomfører tiltaket i tråd med dispensasjonen/tillatelsen. Siden landskapsvernene utgjør store områder, er vi helt avhengig av rapportering fra utførte tiltak for å kunne gjøre gode vurderinger i senere saker.