Varangerhalvøya nasjonalpark

Moreneringer
Moreneringer, Foto: Ørjan Werner Jensen
Varangerhalvøya er Norges største halvøy. Landskapet er svært gammelt i Skandinavisk målestokk, og i stor grad formet før istidene. 

Nasjonalparken er godt egnet for turer både med ski, til fots og sykkel. Terrenget, særlig sør for Skipskjølen, er lettgått over store områder.

Avstandene er likevel store og elvene kan være vanskelige å krysse. Det er ikke merka stier, men forslag til turer fins på temakart og som GPS-filer.

Det finnes noen åpne hytter. De fleste ligger et godt stykke inn i nasjonalparken og passer godt til overnatting på turer over flere dager. Selv om høyeste fjell på Skipskjølen bare er 633 moh., er dette høyfjellsområder der været kan skifte raskt selv midt på sommeren.


Jakt og fiske

Det er gode muligheter for småviltjakt i nasjonalparken. Jaktkort kan kjøpes på inatur.no.   

I flere av elvene kan det fiskes laks, sjørøye og sjøørret. De mest kjente er Vestre Jakobselva, Skallelva og Komagelva. Fiskekort løses gjennom lokale jeger- og fiskerforeninger. Det er til tider stor ferdsel ved kulpene. Av hensyn til trivsel og tilgjengelighet bør leirslagning skje slik at fiskeplasser ikke oppfattes som okkuperte. Alle må vise hensyn for å begrense slitasjen på naturen langs elvene. Bruk eksisterende rasteplasser/bålplasser og unngå forsøpling.

 

Landskap og geologi

Innlandsisen under de siste istidene har ligget fastfrosset over store deler av halvøya, og dermed i liten grad endret landskapet. Halvøya består i hovedsak av fjellvidder, og  vegetasjonsløse blokkhav (earru) dominerer store deler av de høyereliggende platåene. Blokkhavene antas å være svært gamle, fra før siste istid. Isbreen har lagt igjen omkring tre tusen særegne såkalte ringmorener, som ellers er kjent fra bare et fåtall andre steder i verden og i lite antall.

Omtrent midt i nasjonalparken går det et høydedrag fra vest mot øst som danner vannskillet mellom nord- og sørsida. Sammenligninger av halvøya med en velvet båt gjør at fjellkjeden på norsk heter Skipskjølen. På avstand kan fjellkjeden ligne et liggende menneskeøre, der toppene er bruskknutene rundt øreåpningen. Det er opprinnelsen til det samiske navnet, Bealje, ”øret”.
"Høisletten, som har et traurig udseende af graa stenurer, enkelte brune strøg og derimellem snepletter, gaar uden merkelig sænkning lige ud til den yderste kant, hvorfra der kun er en eneste, steil fjeldvæg lige ned til sjøen. Storheden, den forunderlige melankoli i denne scene er ikke mulig at skildre med ord. Denne hellige ensomhed, som i den nye verdensdel endu bor i urskogene, er hos os hentyet til det høie nordens fjeldstrækninger eller til disse fjerne strandbredder, som havet beskyller."
B.M. Keilhau 1831 (forkortet) 

 

Planteliv
Plantelivet er særpreget som følge av at Varangerhalvøya er et møtested for arter fra det nordlige Arktis, det østlige Sibir og mer sørlige planter. Varangerhalvøya er fra naturens side et ideelt sommerbeiteland for rein. 

De små lauvskogene i området er blant de nordligste i verden. Kalkrikt fjell og jordsmonn nord i området gir frodige lommer med sjeldne arter, som varangervalmue, finnmarkssvineblom, svalbardsnømure og kalkarve. 

 

Dyre- og fugleliv

Dyrelivet er også sparsomt over store deler av de sentrale fjellområdene. Imidlertid har myrområdene, og særlig i Unjárga/Nesseby kommune, stor verdi for fuglelivet. Ingen steder i Norge er det observert flere sædgjess på en gang utenom trekket. Varangerhalvøya var tidligere et av kjerneområdene for dverggås, men besøkes nok i dag bare sporadisk under trekkene.

Halvøya ser også ut til å være blant de aller viktigste områdene i landet for vårt mest utrydningstruete pattedyr fjellreven. Ynglende fjellrev er ikke påvist så nært havet andre steder på Fastlands-Norge. Assosiasjonen til fjellreven på Svalbard, som henter mat i sjøfuglkoloniene ved kysten, er dermed åpenbar. 

 

Reindrift

Varangerhalvøya er fra naturens side et ideelt sommerbeiteland for rein. Her er gode gras- og urtebeiter, samt snøfonner, nakne fjellområder og vindblåste strender som gir tilflukt fra sommervarmen og insektene. Villreinen har brukt området i årtusener, og fra 16-1700-tallet har tamreinen videreført bruken.  

Reinflokkene drives inn i nasjonalparken i april-mai, og drives ut igjen på tidligvinteren. Reindriftsutøverne har adgang til motorferdsel i forbindelse med tilsyn og samling av reinen både på snø og barmark, samt en viss bruk av helikopter om høsten.

Historie og kulturminner
På Varangerhalvøya er det et stort antall kulturminner fra eldre steinalder. Spor etter faste eller midlertidige boplasser, fangstanlegg for villrein og samiske helligdommer/offerplasser ligger spredt, men i hovedsak nær kysten. 

Den samiske fangstkulturens vinterboplasser lå ved kysten, mens vår- og høstboplassene lå ved elver og vassdrag lenger inn i landet. Først på begynnelsen av 1900-tallet opphørte sesongflyttingene helt. Vinterboplassene gikk deretter for en stor del over til å bli helårs boplasser – for en stor del i dagens Unjárga/Nesseby kommune.

Det antas at de mange fangstgropene er de eldste fangstinnretningene i parken, flere kanskje anlagt i steinalderen. De fleste ligger nær kysten og bosetningene. Fra Tana og østover er det registrert over 3000 groper. De var i bruk helt opp mot 1500-tallet, da stammen av villrein begynte å avta.

Langt inne på halvøya ligger andre fangstsystemer, – store anlegg med ledegjerder over til sammen flere kilometer. Trolig ble disse anlagt omkring 1500-tallet fordi reinen da endret trekkmønster og holdt seg lengre inn på halvøya. Fra skriftlige kilder antydes det at de store anleggene kan ha hatt enkeltfangster på opptil 2-300 dyr. Selve villreinfangsten brøt sammen i løpet av 1600-tallet. Rundt 1690 ble ikke noen av fangstanleggene brukt lenger. Dette falt sammen med innførsel av storfe og økt sauehold.

(Publisert:05.03.2012 Sist endret:15.01.2013)