Langtjønna

Langtjønna. Foto: Naturcentrum AB (Grenselandet)
Langtjønna. Foto: Naturcentrum AB (Grenselandet)

Merkede stier og klare vann lokker vandrere, fiskere og padlere til Langtjønnas skoger og vann, der man før levde et helt annet liv. Gårder, fløterkoier og gamle tømmerrenner minner om tidligere tiders harde arbeid.

Vandrere, fiskere og padlere

Langtjønna landskapsvernområde er et av Grenselandets mer lett tilgjengelige områder. Et populært utgangspunkt er Langen gård som nås med bil eller buss fra Røros. Du kan også sykle til Ljøsnavollen på grusveien fra Feragen.

Her venter oppdagelsesferder i et kulturhistorisk interessant skoglandskap. Ta en dagstur eller en lengre vandring på ruten fra Langen til Ljøsnavollen og videre mot Fjällnäs i Sverige. Eller padle på den langsmale innsjøen Langtjønna mellom de to åpne, store innsjøene Feragen og Femunden.

Tømmerrenna – en verdensarv

Om du ferdes langs innsjøene, kan du ikke unngå å se spor etter tømmerfløtingen som pågikk her i flere hundre år. Du støter på buer med navn som Furubakken og Lorthølbua. De var tidligere hjem for tømmerhoggere og fløtere – nå gir de tilfeldig ly for vandrere og padlere.

Midt i villmarka støter du på den merkelige Tømmerrenna. Det er en fløtingskanal med tømmerrenner som i flere hundre år fungerte som datidens tømmerbiler. Hundretusentalls stokker ble sendt ned i rennene. Tømmerrenna ble restaurert i 1990 og er nå en del av FNs verdensarv "Røros Bergstad og Circumferensen". Den er ikke til for å dra kanoer i! Derimot finnes det på noen steder egne båtdrag til å slepe båter på.

Fra kullbrenning til turiststasjon

Om det ikke hadde vært for Røros Kobberverk, så hadde det nok ikke vært så mange gårder i disse traktene. På Langen gård, rett utenfor det nåværende landskapsvernområdet, begynte man allerede på 1700-tallet å brenne trekull til kobberverket. Senere ga tømmerhogging, fløting og malmtransport bidrag til gårdens innkomme. På 1800-tallet var det skysstasjon her, og man begynte også å ta imot turister. Dagens eiere er niende generasjon på gården.

Flere gårder og setrer…

...peker på områdets historiske betydning. Mest kjent er kanskje Nordvika ved Femundens strand. Gårdens røtter går tilbake til 1700-tallet, da den var omlastningsplass for malm fra Røros til smelteverket ved Femundshytten. Nordvikas nabo i nord, Svartvika, begynte sannsynligvis som seter, men fikk senere også betydning som gjestgiveri for tømmerkjørere og andre som ferdedes gjennom skog og over vann.

Øya og Ljøsnavollen er to setrer som fremdeles er i drift. På Ljøsnavollen tilbyr eierne også mat og losji for turister.

Krokete furuer og næringsrike myrer

Innsjøene kantes av blokkrike strender, mager furuskog og krokete furuer. Blåbær, røsslyng og tyttebær vokser på bakken. Jordsmonnet i Langtjønna landskapsvernområde er rikere enn på mange andre steder i Grenselandet. I enkelte næringsrike myrer vokser orkideer, breiull, gulstærr og jåblom.

Samiske bosettinger

Samer har levd i området i lang tid. Langtjønna landskapsvernområde inngår i Femund reinbeitedistrikt. Det er vinterbeitemark for rein som tilhører samer i Saanti Sijte (Essand reinbeitedistrikt) og Gåbrien sijte (Riast/Hylling reinbeitedistrikt). (Tekst: Grenselandet.no)

Last ned kart: Langtjønna landskapsvernområde (pdf fra Grenselandet.no)

 

Tømmerrenne

Foto: Kirsten Thyrum

Tømmerrenne

Foto: Bengt Magnusson

Tømmerrenne

Foto: Bengt Magnusson

Tømmerrena – en verdensarv

På kobberverket i Røros ble det fyrt i smelteovnene dag ut og dag inn på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Kobberverket hadde snart slukt de nærmeste skogene og krevde virke fra andre kanter.

I 1714 begynte man å grave en fløtekanal mellom Femunden og Feragen for å kunne fløte mer ved til Røros. Man bygget også tømmerrenner i tre mellom Feragen og Store Langtjern, og videre til Lille Langtjern. Den 300 meter lange kanalen ble ferdig først i 1764.

Kanalen og tømmerrennene var i bruk lenge etter at Røros Kobberverk sluttet å anvende dem. Da kobberverket begynte å fyre med steinkull på 1800-tallet, dukket i stedet skogselskapene opp. Ruten var imidlertid ikke helt pålitelig. Dersom vårflommen var for liten, kunne det hende at tømmeret ikke kom fram i løpet av én fløtesesong. De siste stokkene fløt her så sent som i 1973. Deretter forfalt tømmerrennene, men på 1990-tallet ble det bygget en kopi av de gamle rennene.

Til mange padleres ergrelse er de litt for smale til å dra kanoer i, men langs noen av dem er det en ”draskinne” av stokker. Det er også flere åpne buer som opprinnelig var hjem for fløterne. Disse står nå åpne slik at padlere og vandrere kan besøke dem.

Mellom Femunden og Feragen gikk et vannskille – det fløt ikke noe vann der før tømmerrennene ble bygget. Femundens vann rant østover, inn i Sverige, mens Feragens vann fløt vestover mot Glomma, Norges største vannsystem. Men så ble øst og vest forent i 1715! Da vannet begynte å renne fra Femunden til Feragen, fikk det ikke bare betydning for tømmerfløtingen, men også for flere fiskearters utbredelse. Gjedde, abbor, sik, harr, lake og ørekyt tilhører en gruppe østlige fisker som etablerte seg i Sverige og det østlige Norge etter istiden. Denne gruppen fisk kalles iblant Femundsjøfiskene. Da renna mellom Femunden og Feragen ble åpnet, vandret disse fiskeartene over i Feragen og videre ut Glomma.

(Publisert:19.01.2015 Sist endret:22.01.2015)