Vegetasjon

Furuskogen dekker de lavereliggende områdene langs hele Femund, hele Rødalen og de nedre delene av Mugga. Karakteristisk for Femundsmarka er glissen kraggfuruskog. Foto: Jan Nordvålen
Furuskogen dekker de lavereliggende områdene langs hele Femund, hele Rødalen og de nedre delene av Mugga. Karakteristisk for Femundsmarka er glissen kraggfuruskog. Foto: Jan Nordvålen

Det er kun to skogdannende treslag i Femundsmarka, furu og bjørk. Grana forekommer bare som enkelttrær eller i små grupper og formerer seg utelukkende vegetativt. Skogen blir generelt rikere og fuktigere nordover i nasjonalparken. Spesielt i de sentrale delene av området er bjørkebeltet lite utviklet. Furua går flere steder like høyt som bjørka og danner sammen med denne skoggrensen. Skoggrensen varierer mye med lokale forhold, men ligger stort sett mellom 800 og 900 m o.h.

Furuskogen dekker de lavereliggende områdene langs Femund, hele Rødalen og de nedre delene av Mugga. Det forekommer to hovedtyper, lavfuruskog og lyngfuruskog. Karakteristisk for Femundsmarka er glissen kraggfuruskog. Spesielt den øvre delen av Rødalen er preget av slike glisne furuskoger. Lavfuruskogen dominerer på tørr mark med sand og grus i undergrunnen. Denne består nesten utelukkende av lav i bunnsjiktet. Kvitkrull og andre reinlavarter er de vanligste artene. Lavfuruskogen er lys og åpen og mangler som regel andre treslag enn furu. På fuktigere mark overtar lyngfuruskogen. Dominerende arter i feltsjiktet er blåbær, tyttebær og røsslyng. Skogen har et betydelig innslag av bjørk, også noe innslag av urter, gras og moser. Stort innslag av lyngfuruskog finnes i de nedre delene av Mugga.

Områder med bjørkeskog finnes særlig nord i Femundsmarka, i traktene Muggsjølia-Øvre Muggaog i området mellom Svukuriset og Sylen. Bunnvegetasjonen er stort sett den samme som i furuskogen.

Frodig skog er det lite av i Femundsmarka. Partier med høgstauder forekommer langs Røa i området omkring Heggrøsta og i Muggsjølia. Arter som rogn, hegg, gråor, osp, mjødurt, skogstorkenebb og tysbast er påvist.

Over skoggrensen finner vi de samme lav- og lyngartene som lengre nede. På tørre områder med tynt snødekke dominerer lav, mens det i forsenkningene med høyere fuktighet kommer inn lyngarter og dvergbjørk.

Myrene i Femundsmarka er hovedsakelig næringsfattige. De kan grovt deles inn i tre hovedtyper, torvmyrer, rismyrer og grasmyrer. 

Særegent for Femundsmarka i botanisk sammenheng er først og fremst den tørre, gamle furuskogen. Flere sårbare arter er avhengig av større arealer med upåvirket skog. En viktig art i så måte er ulvelaven, som i Femundsmarka har noen av sine viktigste forekomster i landet. Arten er vanlig i de indre delene av Femundsmarka. Ulvelav er oppført som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter 2010. (Kilde: Forvaltningsplanen for Femundsmarka)

(Publisert:23.01.2015 Sist endret:03.03.2015)